Selvskading for morro skyld?




Tror dere virkelig at jeg VIL skade meg, at jeg gjør det fordi det er morsomt, fordi det er kult? Tror dere virkelig at det er noe jeg har lyst til? I såfall er det noe riv ruskende gale.

Vi sitter rundt et bord, spiser og koser oss. Plutselig begynner flere å kommentere selvskading, gjør narr av det og kommer med nedlatende utsagn. Og der sitter jeg, vel vitende om at jeg har en arm så ødelagt av selvskading og arr at den aldri vil bli fin igjen. Jeg ler med, later som ingenting. Men jeg har mest lyst til å dra av meg hansken jeg har på meg, den hansken jeg går med hele tiden, som dekker arrene på armen min, og som ingen lengre legger merke til. Som ingen spør hvorfor jeg går med. Den hansken vil jeg dra av meg, presse armen min opp i ansiktet på vedkommende og spørre om han tror jeg har gjort dette fordi det er gøy, fordi det er kult eller emo. Jeg vil se ansiktet hans i det jeg gjør det. For dette er ikke lengre tull, dette er alvor. Ingen får tråkke på noen som ligger nede.Jeg har ikke laget disse arrene for morro skyld, fordi jeg syns det er fett med skjemmende arr som har gjort en en gang så fin arm om til et krater etter utallige turer på legevakten med sutur, etter utallige ganger jeg lot vær å gjøre noe med de gapende sårene. Armen ser ikke bra ut. Og jeg skammer meg. Så ingen skal få komme her å rakke ned på noe de ikke har peiling på.

Jeg tok et valg den gangen jeg for første gang skadet meg selv. Men jeg skjønte ikke konsekvensene. Skjønte ikke det marerittet jeg viklet meg selv inn i. Hvor alt som sto i hodet mitt var hvor jeg kunne skade meg, og når jeg kunne gjøre det. Jeg skjulte det lenge. Jeg var flink. Men jeg ble stadig dradd lengre og lengre inn i selvskadingens vonde verden. Den hadde all makt. Sårene gikk fra overfladiske risp til gapende sår som måtte syes. Det eskalerte fort, og jeg mistet kontroll. Jeg ville ikke skade meg lengre, men jeg var så langt inni selvskadingens verden at jeg ikke så en vei ut. Ting var ute av kontroll, jeg ville ikke skade meg, men gjorde det likevell. Det var min måte og takle ting på, min måte å få ut de vonde følesene jeg hadde. Om det hjalp? Noen ganger, kanskje litt.. med en gang, men det ble alltid så mye verre etterpå. jeg angret. Hvorfor ville jeg ødelegge meg selv slik?  Jeg var fanget i et nett og det ble vanskeligere og vanskeligere å finne veien ut.

Vendepunktet ble en innleggelse. Jeg ble møtt med strenge regler og låste dører. Alle muligheter til å skade meg ble tatt vekk. og jeg hadde et valg, jeg kunne gjøre opprør, eller jeg kunne kjempe meg ut av det. Finne andre måter, andre løsninger enn å skade meg selv. I starten var det tøft, jeg sleit og hadde store problemer. Selvskadingen var jo meg, og hva ville jeg være uten den? Det var en skremmende tanke. Den som hadde fulgt meg i så mange år, og nå skulle jeg plutselig aldri mer gjøre det igjen?  Men jeg fikk det til. Det gikk lengre og lengre mellom hver gang jeg skadet meg. Jeg utsatte det, litt og litt om gangen. Og det virket. Jeg orket ikke bandasjer og blod, orket ikke bruke kreftene mine på noe som var så vondt. Jeg hadde blitt fratatt alle mulighetene og så nå at det var mulig å leve et liv uten konstant selvskading. Det gikk. Den dag i dag sier jeg ikke at jeg har sluttet, at jeg aldri skal gjøre det igjen. For det vet jeg ikke, jeg teller ikke dager jeg har vært skadefri, selvom jeg vet det virker for noen.For meg hjalp det og få tingene på avstand. Jeg slapp andre ting inn i livet mitt, jeg lot meg få lov til å kjenne på de vonde følelsene uten å ty til selvskadingen. Jeg sier at jeg ikke skader meg lengre, men hvis det skulle skje,, og det må være lov, så lenge jeg klarer å komme meg på beina igjen og ikke lar det ta over.

Det krever mengder med styrke for å klare å slutte med selvskading, det er en tung kamp å kjempe. Derfor blir jeg så sint når andre mennesker som ikke vet hva det dreier seg om begynner å rakke ned på det. De vet ikke hva det er, de har ikke kjent virkelig smerte. De har ikke sittet ser med en skarp gjenstand i hendene sine med adrenalinet som pumper igjennom kroppen, skal skal ikke, kutte eller la vær. De har aldri kjent på den smerten som får et menneske til å gjøre seg selv så vondt.  Så vær så snill, hvis du ikke vet hva det dreier seg om, hold kjeft, men hvis du lurer på noe, så spør isteden. Spør i vei, for det er bedre med åpenhet enn uvitenhet. Hvis jeg bare kunne gått tilbake i tid og sagt til meg selv, ikke gjøre det, ikke begynn å skade deg selv. Så hadde jeg gjort det.. Jeg har sett hvordan selvskadingen kan ødelegge et liv, og gjøre det vondt for en hel familie. Den rammer så mye mer enn bare en selv.  Det går ann å komme seg ut av selvskadingen, det er ikke for sent. Det gjelder bare å finne sin egen måte, sin egen strategi. Så ikke gi opp, kjemp det du klarer.

Jeg gjorde ikke noe mer når vi satt rundt bordet, men jeg hadde lyst. Jeg angrer. Det værste er at flere av de som satt der vet om min selvskadingspromlematikk.. Men kanskje neste gang, hvis jeg hører noen sier  noe. kanskje jeg tør å gi beskjed da. For gudene skal vite, at selvskading er IKKE for morro skyld!

#selvskading #psykisk #helse #psyk

(Repost)

Livet med ADHD - Jeg er ikke dum !

 




Beina mine rister, jeg klarer ikke sitte stille. Uansett hvor mye jeg vrir og vender meg på stolen så klarer jeg aldri å finne en god stilling som får uroen min til å holde opp. Jeg ligger ansiktet i hendene mine, lener meg over pulten i klasserommet. «Pust, Bellah.. Pust»  .. Jeg gløtter opp mot tavlen, læreren sine ord gir ingen mening, det går inn det ene øret, og ut det andre. Jeg prøver å konsentrere meg, prøver virkelig hardt å få meg hva han sier. Men det er som om jo mer en fokuserer på å lytte, jo mindre av det han sier går inn.  Jeg blar opp i arbeidsboken, leser ordene foran meg «Antikken i Roma».. Jeg klarer å lese noen setninger, tror jeg får det til. Men idet jeg ligger boken fra meg for å prøve å se om jeg husker hva jeg har lest, er det tomt. Det er ingenting. Jeg blir oppgitt og frustrert, jeg prøver virkelig, men det går ikke. Jeg forsetter å lese, blar fram og tilbake, gjør oppgavene vi har blitt utdelt, det går fint. Jeg klarer å finne frem, skrive av. Det er systematisk og strukturert. Enkelt. Enkelt klarer jeg. Men det er alt, for jeg klarer ikke å huske hva jeg nettopp har lest. Frustrasjonen min øker, og et kaldt teppe av sinne og tristhet ligger seg over meg. Jeg ser rundt meg i klasserommet, mine medelever jobber flittig, snakker litt seg imellom. Jeg prøver å være aktiv i klassen, være flink muntlig å svare på hva læreren spør om, noen ganger går det. Andre ganger ikke. Jeg liker når vi ser film, for da klarer jeg som regel å holde lenge nok på konsentrasjonen til å få med meg litt av det som skjer, og kanskje mot all formodning, huske det! Men vi kan ikke se film i hver time, dessverre. Ord og bokstaver flyter utover, hjernen nekter å huske hva jeg leser. Jeg stresser for harde livet, leser til prøver og sliter meg fullstendig ut, psykisk. Samboeren min må be meg ta pauser når jeg sitter med tårer i øynene, han må holder rundt meg så jeg får gråte ut min frustrasjon over denne vonde og frustrerende sykdommen, ADHD.

Hva er ADHD:

Attention Deficit/Hyperactivity Disorder, forkortet ADHD og AD/HD, er en psykiatrisk diagnose fra det amerikanske diagnosesystemet DSM-IV. Tilstanden kan arte seg på ulikt vis, men er preget av forskjellige grader og kombinasjoner av oppmerksomhetssvikt, impulsivitet og hyperaktivitet. Den er medfødt og opptrer både hos barn og voksne, kvinner og menn. ADHD ble første gang beskrevet i medisinsk litteratur i 1899 og 1902. Diagnosen ble tidligere kalt MBD (forkortelse for Minimal Brain Dysfunction, det vil si «ytterst liten funksjonsforstyrrelse i hjernen»), men ettersom man ikke har klart å finne noen spesiell funksjonsforstyrrelse eller skade i hjernen, har man gått bort fra denne diagnosen. Man har riktig nok funnet ut at barn med ADHD har redusert virkning av signalstoffet dopamin i hjernen, men det er omstridt om dette skal kunne tolkes som et avvik fra det normale.

 

Jeg ble diagnostisert med ADHD da jeg var 16 år gammel, Jeg har slitt mye i skolesammenheng, så vel som det sosiale. Det er vanskelig å slite med dårlig, og i noen tilfeller helt manglende impulskontroll. Jeg hadde ingen filter, verken i handlinger eller hva jeg sa. Jeg var urolig og slet mye med konsentrasjonen, det var vanskelig å sitte stille å jobbe. Før jeg fikk diagnosen, da jeg gikk på ungdomskolen trodde jeg at jeg var dum. Jeg trodde jeg var lat som ikke klarte å gjøre lekser, ikke klarte å følge med i timen. Og dessverre, det trodde lærerene også. Det var mye frustrasjon og tårer, jeg ble på denne tiden også svært syk psykisk, livet mitt ble en kamp med selvskading, depresjoner og manier om hverandre. Skolen jeg gikk på tok ikke ansvar, i karakterkortene mine sto det stadig vekk ting som «er urolig i timene, følger ikke med. Mye masing og fjasing» osv.. De visste om min utagerende atferd, de visste om selvskadingen men de gjorde ingenting med det. De sendte meg til rådgiveren som ba meg lese boken «sofies verden».. som om det hjalp.

ADHD diagnosen har ikke vært min hoveddiagnose, da jeg har en annen mye mer alvorlig diagnose som har styrt livet mitt. Derfor trodde jeg at nå som jeg i en alder av 25 år endelig er godt medisinert for de andre psykiske vanskene mine, og er stabil psykisk, at skole var det rette for meg. Jeg trodde at jeg som nå er godt medisinert på Ritalin (adhd medisin) skulle klare å fungere i en skolesammenheng. Så jeg søkte meg inn på voksenopplæringen, og fikk plass. Jeg trodde det skulle bli en AHA- opplevelse for meg, at jeg endelig skulle få se hvordan det var å være fokusert og konsentrert. Jeg trodde jeg skulle klare å få gode karakterer (noe jeg fikk på ung.skolen og vgs når ting interesserte meg). La meg bare si èn ting.. Det gikk ikke. 

Det var helt jævlig, for å være ærlig. Teksten øverst i innlegget illustrerer litt hvordan det føltes. Det er som å være i et mentalt fengsel. UANSETT hvor mye jeg leste, hvor mye jeg pugget og virkelig sto på, så er det som om hjernen «låser seg». Alt blir svart, og ingenting trenger inn. Hjernen går i forsvarsmodus og nekter å ta inn et gram til med informasjon. Jeg har grått mye, og har blitt tatt tilbake i tid til ungdomskolen, hvor det var «dumme Bellah, late Bellah».  Jeg trodde jeg skulle få en positiv opplevelse av skole, men fikk dessverre det motsatte. Jeg klarer ikke konsentrere meg, uansett hvor mye jeg vil. Kanskje jeg må innse at skole ikke er noe for meg, ikke akkurat nå.

 

Jeg håper at du som leser dette, om du har ADHD eller kjenner noen som har ADHD, ikke føl at du er dum fordiom du har denne diagnosen. Det har ingenting med intellegensen å gjøre. Det er rett og slett hjernen din som jobber i mot det. For det står aldri på viljen.. ALDRI! Ikke gi opp fordiom du har vonde opplevelser slik som jeg har hatt. For jeg skal prøve igjen, mer forberedt på hva som venter,  med mer støtte og hjelp. For jeg har skjønt nå, at jeg var aldri dum. Jeg hadde bare store vansker med å følge med og være i ro. Jeg er ikke DUM fordiom jeg har ADHD !

Så kjenner du noen som har ADHD, ikke døm for fort. Det er en vanskelig diagnose å leve med. Sosiale normer er vanskeligere å forstå, det er ikke bare å «ta seg sammen». Det viktigste er at den med ADHD for hjelp og støtte til å klare seg på skolen. Ekstra tilrettelegging hvis det trengs, og forståelse. Jeg gikk to år på en privat skole, og fikk veldig god oppfølging, jeg fikk ta meg pauser i timene hvis jeg ikke klarte å sitte i ro, eller konsentrere meg, jeg fikk hjelp av PPT. Dessverre var jeg for syk psykisk til å fortsette skolegangen, men jeg er glad jeg fikk èn god opplevelse i alle fall.  Så ikke gi opp, du har krav på hjelp og tilrettelegging. Det finnes alltid en måte å gjøre det på, jeg må bare finne min?

 

#adhd #psykiatri #helse #psyk

.. Den nye virkeligheten .. Sykdom vs Normalitet



 

 

Det er liten tvil om at livet mitt har blitt snudd på hodet det siste året.

 

Jeg var vant til et liv i mørket, med sykdommens skarpe klør rundt meg. Jeg levde og pustet sykdom og smerte. Det var min virkelighet, min realitet og mitt liv, i mange år. Jeg hadde få gode perioder, jeg var for det meste syk hele tiden og jeg var ofte mer innlagt på psykiatriske avdelinger enn jeg var hjemme. For hjemme var vanskelig. Jeg som egentlig bodde for meg selv, klarte det ikke. Jeg søkte tilflukt hos familie for frykten for å være alene med det vonde ble for stor. Jeg var heldig som hadde noen få gode venner og støttespillere som sto opp for meg, og var der når jeg trengte det. Men jeg levde ikke. Ikke slik jeg gjør nå.

For vendepunktet kom, det ble rediagnostisering, nye medisiner og stabilitet. Jeg har en alvorlig diagnose som jeg må leve med resten av livet, men bak den diagnosen er jeg fremdeles bare meg, en 24 år gammel kvinne som har så fryktelig lyst å kjenne på det gode i livet.

Og det skjedde. Jeg har vært stabil, og symptomfri i 1 år. Jeg har klart meg uten innleggelser, selvskading og annen destruktiv atferd. Jeg har fått meg kjæreste, jeg bor i egen leilighet og livet smiler virkelig til meg. Jeg som aldri trodde jeg skulle bli «frisk», og ja, jeg skriver «frisk» i gåseøyne, for det er ingen som vet, verken meg eller andre, som vet hvor lenge dette vil vare. Men for nå, er det slik virkeligheten er. Jeg har det bra, jeg lever. Sykdommens klør har litt etter litt sluppet taket i meg, og jeg kan nå puste for egen maskin.

 

Det var uvant de første månedene, jeg var mye redd for det var så uvant. Men nå som det har gått et helt år, er jeg tryggere på meg selv enn jeg noen gang har vært. Det kan godt hende jeg vil få et tilbakefall en eller annen gang, men jeg har et apparat i ryggen som støtter meg, jeg har venner, familie og kjæreste. Jeg står ikke alene.

 

Budskapet mitt er, ikke gi opp. Ikke mist håpet, ikke mist motet. For det vil bli bedre. Jeg vet hvordan det føles å ikke ha troen på at noe noen gang vil bli bedre, men kan det skje meg, så kan det skje deg også. Jeg har tro på at, gud, universet, hva det nå enn måtte være, har ventet til det var det rette tidspunktet. Ventet til jeg var klar til å ta imot livet og hva det ville innebære. For jeg var ikke klar for det før nå. Den tanken har hjulpet meg mye. Jeg er ikke bitter fordi jeg har opplevd så mye smerte og urettferdighet, mistet så mye av ungdomstiden min til det vonde monsteret. Men jeg ser nå hvor mye mer klar jeg har vært. Jeg har jobbet og slitt for å få det til. Det er vanskelig å skulle endre innstillingen til alt, men det må til. Jeg må tenke annerledes, handle annerledes. Jeg sier ikke at livet mitt nå er en dans på roser, ting kan fremdeles være vanskelig og jeg lever ofte i frykt for at det skal ta slutt. Men jeg kan ikke gi opp. Ikke gi opp du heller, fortsett  å kjempe. Hold ut. For din tid vil også komme, når du er klar for det..

 

Stikkord:

Smerte .. å holde ut litt til



Noen ganger er ordene vanskelig å finne. Det er som om ingen ord er gode nok, ikke beskrivende nok, ikke bra eller vonde nok. For hvordan skal jeg egentlig forklare hvordan jeg har det, når jeg ikke engang vet det selv?  Jeg sitter sammenkrøllet i sofaen med hendene over ørene. Prøver å overdøve kaoset av følelser som lammer meg fullstendig.  Jeg vet ikke hva annet jeg skal gjøre. Så jeg begraver meg i de vonde følelsene. Begraver meg i melankolien, i tristheten og tårene som presser på. Jeg prøver hele tiden og stenge det vonde inne, men jeg sprekker innimellom, jeg klarer ikke holde det tilbake. Jeg er såbar, jeg er sliten og forvirret.  Så jeg holder rundt meg selv, prøver å holde meg selv fast så jeg ikke skal gå fullstendig opp i limingen. Jeg vet du merker det på meg, jeg vet at jeg ikke klarer å holde det vonde fullstendig i sjakk. Og det gjør vondt. Alt gjør vondt. Det er jo for faen meningen at jeg skal ha det BRA! Hva er det som skjer? Helst vil jeg bare krype inn i armkroken din og gråte, være like liten som jeg føler meg. Men jeg kan ikke tillate meg at det skal skje. Jeg må være sterk, jeg må være spennende, morsom og gøy og være med. Jeg kan ikke vise meg slik jeg har det nå, for jeg vet ikke selv hva jeg er. Jeg er ikke bra, ikke syk. Jeg er ingenting. Jeg er kaos krøllet sammen i hjørnet av sofaen, og gjemmer meg under teppe og later som alt er bra mens en liten stemme hvisker til meg «Du har det ikke bra, du har det vondt».  Men jeg kan ikke falle, ikke nå. ikke noensinne igjen. Jeg reiser meg forsiktig, tørker en tåre som renner langs kinnet mitt. Jeg skal klare litt til? bare litt til?

 

Stikkord:

.. Alene på gulvet ..

Jeg sitter på gulvet. Klarer ikke å bevege meg. Jeg finner trygghet i å sitte her, sengen er for skummel, gulvet er trygt. Jeg føler meg så uendelig alene, og ønsker mest av alt i hele verden at noen skal finne meg, og se hvor vondt jeg har det. Men jeg tør ikke si ifra. Stemmen min er borte og hodet mitt er fult av kaos. Hva hvis de avviser meg, hva hvis ingen vil hjelpe meg? Hva hvis de ikke tror på meg når jeg åpner meg opp og forteller om smerten og utryggheten jeg føler?  Så jeg holder meg på rommet, trygt plassert på gulvet vedsiden av sengen. Så lenge jeg ikke sier noe, er det ingen som kan avvise meg. Smerten verker i brystet på meg, tankene skriker .Jeg vil bare holde meg for ørene og få det til å holde opp, men jeg vet det ikke er så enkelt. Det er vondt å sitte her, men jeg vet ikke hvor jeg ellers skal gjøre av meg. Jeg er fanget, i mitt eget sinn. Jeg vil så gjerne strekke ut hånden min å kjenne at noen tar den, løfter meg opp og inn i tryggheten og varmen igjen. Vær så snill, kan ikke noen se meg? Jeg lukker øynene mine, og om og om igjen gjentar jeg ordene, «se meg» ,og  kanskje hvis jeg ønsker det sterkt nok, og ber hardt nok om det, så vil noen høre meg?  Men jeg blir sittende, til solen forsvinner og mørket trenger  inn gjennom vinduet. Det er bare meg her, alene på gulvet.. enda en gang

 

Stikkord:

.. Kjærlighet .. "Jeg er glad i deg "

Du holder rundt meg, presser meg mot deg. Hendene mine finner veien til nakken din, og jeg stryker deg forsiktig. Kjenner varmen din mot huden min.  Jeg kunne stått slik for alltid. Det kiler i magen min, og jeg klarer ikke holde tilbake et stort smil. Du ser på meg og spør «Hva er det du smiler for?»  Jeg smiler bare enda mer og rister på hodet «ingenting, jeg er bare glad». Jeg lener hodet mitt mot brystkassen din. Sannheten er, at jeg er mer enn bare glad. Jeg er lykkelig. Jeg kjenner det i hele kroppen, hvor glad jeg har blitt i deg, hvor mye du betyr for meg.  Det er så mye ved deg som jeg liker, og viktigst av alt, jeg liker hvordan du får meg til å føle meg. Du stryker meg varsomt over håret, og planter er kyss på pannen min. «ikke slipp meg enda» hvisker jeg. Det er så godt å stå slik, med de sterke, trygge armene dine rundt meg. Det er som om verden slutter å opphøre for et lite sekund, og det bare er oss to og jeg som om og om igjen hvisker i hodet mitt hvor glad jeg er i deg i håp om at du skal kjenne det. Jeg skjønner ikke hva du gjør med meg, men jeg både elsker og misliker det, jeg misliker det ikke fordi det er vondt, eller ubehagelig, men fordi jeg føler så sterkt. Det er uvant, det er sårt og det er godt på en og samme gang. Jeg presser meg enda tettere inntil deg, du smiler til meg. Jeg elsker smilet ditt. Jeg kan nesten ikke fatte hvor heldig jeg er som har deg..  «Jeg er glad i deg pus» sier du, og slipper sakte taket i meg. «jeg er glad i deg også» sier jeg, mer enn du aner..

 

Stikkord:

Når verden ikke henger sammen - Psykose



 

Det skitne håret hennes henger i tykke tjafser foran ansiktet , hun sitter krøllet sammen i hjørnet av rommet, tør ikke bevege seg, verden føles skremmende. Det er ingenting som henger sammen lengre. Sakte og sikkert har verden løst seg opp og hun faller stadig fortere, uten mulighet for å ta seg for. Hun graver de skitne neglene ned i de nakne lårene sine. «Få det til å stoppe, få det til å holde opp».  Omgivelsene rundt henne bølger og alt er opp ned, bakfrem.  «Hva er det som skjer?» Hun kan kjenne det regner, hun kan kjenne vanndråpene som treffer den nakne huden hennes. Men hvordan kan det ha seg at regner, når hun er inne, under tak? Hun krøller seg enda tettere sammen, prøver å få beskyttelse av veggene rundt seg. Men veggene kommer bare enda tettere, ligger seg rundt henne som en tykk grøt, og truer med å kvele henne. Hun skriker, alt hun klarer. Skriker så hun mister stemmen. Verden er så fremmed, ingenting er virkelig lengre, Hun eksisterer ikke. Alt rundt henne er bare en drøm. Hun tar fart og løper i betongveggen med all sin kraft. Hun treffer hardt og blir slått overende. Hun ligger på gulvet, med en stor kul i hodet. «hva er det som skjer med meg?» hun finner ingen svar. Igjen og igjen spør hun, men ingen svarer henne. Hun ligger på det kalde gulvet, livredd for veggene som sakte men sikkert nærmer seg. .

 

Stikkord:

... Angst og Selvskadingstrang ...

Angstens monster sniker seg inn i henne, fyller hodet hennes med en uforståelig blanding av tankekaos og bilder, de spinner som en jojo rundt i hodet hennes. Det er ikke fred og få, og uansett hvor mye hun prøver å få det til å stoppe opp, så blir det bare verre. Hun er urolig, klarer ikke sitte i ro for det kjennes ut som om angsten spiser henne opp innenifra. Skadetrangen skriker i henne, men hun vil, og skal ikke gjøre det. Hun skal ikke la monsteret få vinne. Å skade seg vil bare løse noe midlertidig, men vil bare gjøre alt så mye vondere på lang sikt. Hun knyter nevene sammen, prøver å fokusere på noe annet en smerten hun kjenner. Men det er ikke så lett, hun prøver å huske pusteøvelser, så hun lukker øynene, puster dypt inn med nesen, og ut med magen. Hun gjør det flere ganger, fokuserer kun på pusten sin. Det hjelper litt, men hun kan fremdeles kjenne kaoset som stormer inni henne, kaoset som fucker opp alt av følelser. Hun skjelver på hendene, vibrerer i kroppen. «hva faen skal jeg gjøre?», tenker hun. Hjertet hamrer tungt og fort i brystet på henne, hun kan nesten høre de vettskremte slagene. Hun vet at hun må flytte fokuset sitt over på noe annet enn angstens monster, for jo lengre ned hun graver seg, jo større plass får monsteret og boltre seg på. Hun har hatt ekstra medisiner, hun har gått en tur, hun har snakket med venner, familie. Alt som kan hjelpe. Hun føler seg så uendelig liten, men hun får en ide. Det er stille i huset, så hun finner frem en gammel disney film, ligger seg godt til rette på sofaen med en god kopp te og pakker seg godt inn i teppet. Det vil kanskje ikke skremme monsteret vekk, men hun vil få noen timers fred, og det, er bedre enn ingenting. I alle fall for nå..

 

Stikkord:

" Du er ikke alene lengre ... "

Du har det vondt, jeg kan se det. Det er som om jeg kan se rett igjennom deg. Den røde munnen din former vakre ord, men jeg vet det du sier er løgn. For jeg kan se du har det vondt. Du kan ikke skjule det for meg. Du er fint kledd, men når jeg ser nærmere på deg, ser jeg at klærne er krøllete, håret ditt er satt opp i en fin hestehale, men jeg kan se det er skittent. Du prøver alt du kan å få utsiden til å virke feilfri, så ingen skal spørre deg hvordan du har det. For jeg vet at hvis jeg spør, vil du knekke sammen i armene mine. Du smiler til meg, men smilet når aldri øynene dine som er fylt av tårer. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg kan se du har det vondt men du prøver så hardt og skyve meg vekk, jeg er usikker på om jeg skal ta deg i løgnen din om at alt er bra. Spørsmålet er, hvor mye av løgnen din tror du på selv? Skal jeg ta tak i deg, holde rundt deg og si at jeg ser smerten din? Skal jeg si til deg at du ikke er så alene som du tror du er? For du er virkelig ikke alene, om du bare hadde sett litt nøyere etter, ville du lagt merke til alle de som faktisk bryr seg om deg. Det er lov og ha det vondt, men du trenger ikke være alene i smerten, del den med noen. Ikke hold alt inne, pakk deg inn med alle vonde tanker og følelser. Ikke mist det selv i mørket.  Jeg går sakte mot deg, tar hånden din, ser deg i øynene «Jeg ser deg» sier jeg, «Du er ikke alene lengre».. Tårene triller sakte nedover kinnet ditt, du lukker øynene og holder godt i hånden min.  «Du er ikke alene lengre»

 

Stikkord:

.. Gråt og salte tårer ...


Gråten overmanner meg, og jeg synker sammen. Jeg klarer ikke holde meg oppreist. Sorgen jeg føler er så altoppslukende, så sår, så utrolig vond. Mens tårene triller nedover kinnet mitt, drypper rytmisk fra haken min mot teppet under meg, slår det meg at jeg ikke engang vet hvorfor jeg gråter. Jeg har ingen grunn, men jeg klarer ikke holde gråten vekke. Den er her, og den er vond. Jeg har en sorg inni meg som jeg ikke klarer å plassere, så jeg gråter av alt, det er så lite som skal til for å vippe meg av pinnen. Det er slitsomt og forvirrende. Jeg klarer ikke holde følelsene inni meg, det blir for mye, det er for intenst. Jeg er ikke vant til disse vonde følelsene lengre, så jeg holder dem ikke ut. Jeg gråter så jeg skjelver, snørr blandet med salte tårer, og jeg som sitter på huk og skjelver , holder meg fast sengen. Det gjør så fryktelig vondt, jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. Så jeg gråter til krampen tar meg, jeg gråter til jeg ikke har flere tårer igjen.. Uansett hvor vondt det er å gråte, så er det godt i ettertid. Jeg vet det er noe i meg som gjør at gråten plutselig overmanner meg, men jeg er ikke klar for å finne ut hva det er, ikke enda.. Så jeg tørker tårene mine, smiler forsiktig til speilbildet mitt og går ut, klar for å møte verden igjen.

 

NY BLOGG ! ... inspirasjonsbilder og tekster

Hei alle mine fine lesere. Jeg ville bare si at jeg har laget en ny blogg (nei, den kommer ikke til å erstatte denne).

Den vil ha hovedvekt på inspirerende bilder og tekster, og jeg håper dere vil like den.

jeg kommer til å oppdatere hver dag, og jeg håper bildene og tekstene vil treffe dere, at dere vil finne like stor inspirasjon i dem som jeg gjør.

adressen er :   http://bellahsinspiration.wordpress.com/

jeg laget bloggen i dag, så den er relativt fersk, så gi meg litt tid både med design og bilder, så forhåentligvis vil dere like den :)

 



..Hun løper fra Monsteret ..

Hun løper alt hun klarer, hun løper så hun kjenner blodsmaken i munnen. Hun kan ikke stoppe, ikke nå. Hun løper fra monsteret som slår vilt rundt seg i raseri. Det regner kraftig ute og de våte klærne klistrer seg til den tynne kroppen hennes. Hun ser nesten ingenting, hun myser, prøver å se veien foran seg. Men hun ser ikke noe annet enn den endeløse veien av grå asfalt under beina sine. Det verker i hver eneste muskel og ledd, men hun klarer ikke stoppe. Hun må fortsette å løpe til monsteret inni henne holder kjeft. Han brøler ting til henne, men hun hører ikke ordene. Bilene suser forbi vedsiden av henne og overdøver hvert eneste ord som blir sagt. Hun klarte ikke mer. Hun hadde vært for lenge alene, latt monsteret hviske henne mildt i øret, gjort det monsteret sa. Hun var i sin egen lille destruktive boble hvor ingen kunne nå henne. Hva som fikk henne til å løpe, vet hun ikke. Men hun klarte ikke mer. De milde ordene ble byttet ut med kommandoer og bilder i hodet. Det var slitsomt, det var vondt. Hun gjorde alt hun ble bedt om, klarte ikke å si nei. Men da han ba henne skade seg, brast boblen. Det var dette monsteret ville hele tiden, at hun skulle skade seg igjen, fordi hun fortjente det, sa han. Hun fikk panikk, tok skoene på seg og løp. Og hun løper fortsatt, klarer ikke komme langt nok unna til at monsteret tier stille. Hun må komme seg vekk fra de milde og betryggende ordene som lullet henne inn i en annen virkelighet. Monsteret sin virkelighet. Så hun løper, for livet.. vekk fra alt det vonde, hvor ikke lengre monsteret har slik makt over henne.  Hun er våt og kald, men hun er på rett vei, for monsteret er svakere nå. Bare litt til, tenker hun. Bare litt til.. Så fortsetter hun å løpe, mens all himmelens regn bøtter ned over henne

 

.. Ville du valgt bort sykdommen din hvis du kunne? ..

 

Hvis du hadde valget, hvis du hadde muligheten.. Ville du valgt vekk sykdommen din? Hvis det fantes en knapp du kunne trykke på, og alt det vonde forsvant.. Ville du gjort det?

Helt ærlig, så vet jeg ikke. Det er ikke det at jeg liker sykdommen min, at jeg trives i mørket med et brølende indre monster, tankekaos og stunder hvor jeg gråter meg selv i søvn. Men uansett hvor vond denne biten er, så er jo sykdommen en del av meg, enten jeg vil eller ikke. Den har latt meg se livet på det aller beste, høyt oppe i skyene i en intens gledesrus. Den har latt meg kjenne hvor dypt ned i elendigheten et menneske kan falle. Jeg har kjempet, jeg har ledd og jeg har overlevd.

Hadde det ikke vært for sykdommen min så hadde jeg ikke sett de virkelige kontrastene i livet. Jeg hadde kanskje levd i en skyggeverden og trodd at jeg visse hva livet egentlig dreier seg om. Men hvis du ikke har kjent ordentlig smerte, så er du lykkelig uvitende om hva det vil si og virkelig føle.  En del av meg føler meg heldig fordi jeg har fått sett og opplevd så mye. Alle menneskene og skjebnene jeg har møtt i mine år i psykiatrien. Gode samtaler, latterkramper,  blod og tårer. Jeg ville ikke vært det for uten.

Men nå som jeg er mer stabil, kan jeg se på ting med andre øyne. For jeg vet at denne teksten ville vært annerledes om jeg var midt i en dyp depresjon. For når depresjonen og kaoset står på som verst, er det vanskelig bare å holde seg i live. Det er en smerte jeg ikke unner min verste fiende. Og da ville jeg trykt på den knappen uten å nøle.

Jeg ER ikke sykdommen min, men den er en del av meg, og det må jeg akseptere.  Jeg føler sterkere enn andre mennesker, og jeg sitter større pris på de gode stundene, for jeg vet hvor fort det kan snu. Sykdommen har ikke bare vært negativ, jeg har lært mye om meg selv og andre mennesker. Jeg har kreative evner som jeg vet skyldes det jeg strever med. Og jeg ville ikke vært de foruten. Denne bloggen ville ikke eksistert hvis det ikke var for sykdommen min..

 

ville jeg trykt på knappen? Ville jeg valgt vekk sykdommen min og alle de gode og vonde tingene som følger med den? Jeg vet ikke..

Ville du ?

 

... Knust glass og skadetrang ...



Jeg går med raske og bestemte skritt, hodet mitt er hevet. Jeg har det bra. Det er deilig ute og jeg har pakket meg godt inn, ønsker kulden velkommen. Livet føles godt, jeg har nettopp vært med min kjære og jeg smiler for meg selv mens jeg går. Tenker på ting han har sagt til meg, tenker på hvor heldig jeg er. Jeg må se meg for når jeg går, og plutselig bråstopper jeg. Pulsen min øker, jeg klarer ikke puste. Monsteret i meg brøler, skriker alt den klarer. «helvete».. foran meg på bakken ligger det knust glass. Store, fine, blanke glassbiter. Jeg ser rundt meg, vil noen oppdage det? Jeg står som limt fast i bakken, jeg klarer ikke løsrive meg, jeg er fanget og vet ikke hvordan jeg skal komme meg vekk. Alt jeg klarer å tenke på er å skade meg, farge snøen under føttene mine rød. Hva er det som skjer med meg? «plukk det opp, skad deg!» monsteret skriker, jeg holder meg for ørene. Jeg må komme meg vekk, så jeg løper. Jeg løper alt jeg klarer. Kaster meg inn på første bussen jeg ser, og synker ned i det bakerste setet. Jeg prøver å få pusten igjen. «hva faen skjedde der?» Jeg holder beskyttende rundt meg selv. Prøver å samle tankene mine. Den altfor kjente følelsen av skadetrang tok meg på sengen. Jeg som egentlig per definisjon har «sluttet» med selvskadingen. Hvorfor reagerte jeg slik jeg gjorde? Det var ingen forvarsel, ingenting. Glassbitene fikk fram det verste i meg. Hvor mange ganger har jeg ikke sloss mot trangen, og tapt. Og hvor mange ganger har jeg ikke vunnet? Det gjør vondt å kjenne trangen i hele kroppen, kjenne at det skriker.. «bare èn gang? bare èn gang?. Men jeg klarte å komme meg vekk. Kanskje jeg aldri helt vil slippe unna monsteret og skadetrangen, for det kan komme når jeg minst venter det. Jeg må bare være sterk. Jeg har kjempet så mange kamper, og denne skal jeg vinne over, uansett om jeg kan kjenne blodsmaken i munnen. Er det noe i ordene «en gang selvskader, alltid selvskader»? tenker jeg, jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at slike (u)vaner er vonde og vende, og ikke minst det og finne andre mestringsstrategier. Selvskadingen løser ingenting, det vet jeg. Men det forklarer ikke hvorfor første reaksjonen min var å se meg om, så ingen skulle se hvis jeg stjal en glassbit for å kutte meg. Jeg synker lengre ned i setet, lukker øynene mine og prøver å tenke på noe annet. «Jeg er sterk, jeg skal klare dette. Jeg skal aldri slutte å kjempe. Aldri !»

 

 #selvskading  #angst #smerte #psyk #psykisk #helse #monster #glasskår

Stikkord:

... Masken jeg bærer ...



Ser du meg her jeg står? Bak masken jeg holder skjelvende foran meg, dekker meg til så ingen skal se den virkelige meg. Så ingen skal se smerten jeg prøver så hardt å skjule.

 Ser du meg her jeg står og febrilsk prøver å holde tårene tilbake, mens jeg gir deg mitt største smil og prøver å kvele klumpen i halsen? Du smiler tilbake til meg og en del av meg brister. Det gjør vondt at du ikke ser igjennom det falske smilet mitt, at du ikke ser lenge nok på meg til å se tårene som skjuler seg bak smilet mitt.

Ser du meg når jeg holder hånden din ekstra hardt? Jeg holder den fordi jeg er redd for å falle. Jeg klamrer meg til deg, som en livbøye. Jeg er midt i stormen og du aner ingenting.

Ser du ikke at jeg trenger deg?

Ser du ikke at jeg trenger at du ser IGJENNOM meg?

Jeg vil du skal se forbi det falske smilet mitt, den hule latteren, det nervøse blikket. Jeg vil du skal se lenge nok på meg til å skjønne at jeg har det vondt. Jeg trenger deg, men tør ikke si ordene høyt, for jeg er redd du vil forlate meg, at frykten du har for mørket som omslutter meg tilslutt skal bli for mye for deg. Men det eneste jeg ber deg om, er at du skal se meg. Du trenger ikke å forstå, for det er ikke alltid jeg skjønner det selv. Bare ta hånden min, se meg når jeg trenger deg. Vær glad i meg fordi du er det, ikke fordi du må. Elsker meg når jeg ikke klarer å elske meg selv.

Vil du se meg hvis jeg lar masken min falle? Vil du fremdeles være glad i meg når du har sett meg gråte, kjent at jeg klamrer meg til deg når stormen i meg øker i styrke? Jeg vet det er mye å be om, jeg er bare så sliten av å holde masken foran meg. Jeg vil være meg igjen, jeg vil ikke ikke gjemme meg lengre. .

Jeg lar masken falle

Ser du meg nå?

.. Monsteret er tilbake ...



Jeg sitter helt stille, rører ikke en muskel. Jeg kan kjenne at monsteret rører på seg, stille og nærmest umerkelig har den tatt en enda større plass i meg. I ly av mørket har den listet seg inn på meg, gjemt seg i skyggene og latt meg tro at alt var bra, alt var fint. Helt til jeg ikke lengre klarte å holde det skjult for meg selv, Monsteret er tilbake igjen. Større og sterkere enn på mange måneder. Jeg er redd, jeg prøver å gjemme meg, men uansett hvor jeg er, finner monsteret meg. Det er som om vi leker gjemsel og han finner meg hver gang. Jeg kjenner det når jeg sitter helt stille, slik som nå. Jeg kjenner hvor monsteret maler, koser seg fordi den får fylle meg opp vonde følelser og usikkerhet. Han vokser på det, og jeg selv blir enda mindre. Jeg kjemper imot, det er bare vanskelig å vite hvordan. Monsteret er foreløbig ikke større enn at jeg kan klare det, jeg kan takle det vonde han spyr ut, men fordi jeg ikke klarer å se mer en konturene på monsteret, får jeg heller ikke tak i han så jeg kan ødelegge han for godt. Så jeg sitter helt stille, rører ikke en muskel, later som jeg ikke eksisterer, og når monsteret får for mye spillerom gråter jeg stille, blir fylt opp av vonde tanker om hvor mye jeg hater meg selv. Selv om jeg vet det er monsteret sin feil, monsteret sine ord så er det en liten del i meg som ikke lurer på om han har rett.. Er jeg virkelig verdt noe? Monsteret er tilbake, og jeg håper det ikke er for godt.

.. Some days, I break ...



Hun ligger krøllet sammen på sofaen, smerten skjærer som en kniv igjennom henne. Det gjør vondt å puste. Hun ligger med øynene igjen, kjenner tårene som renner nedover kinnet hennes og forsvinner inn i halsen på den myke genseren hun har på seg. Hun tør ikke bevege seg i frykt for at gråten skal få overtaket på henne. At hvis hun beveger seg så mye som en millimeter, så vil veggen hun har holdt oppe, smuldre opp og all verdens vonde følelser vil renne over henne. Så hun ligger helt i ro, prøver å holde hikstene tilbake, selv om alt hun vil er å gråte, så disse vonde tankene om at hun ikke er verdt noe, skal stoppe opp. Uvissheten, utryggheten.. Den gnager i henne, sliter henne fullstendig ut. Hun er ikke så sterk som hun tror, er ikke så sterk som hun ønsker og vil. Og det er vondt og ta innover seg. Klumpen i halsen vokser og hun begraver hodet i puten, klarer ikke holde tårene tilbake. Puten hun ligger på blir våt, men hun klarer ikke bry seg. Hun gråter stille. Stille så ingen skal høre henne, stille så ingen skal få vite at hun ikke er så sterk som hun hadde trodd.. Hun ligger urørlig, lenge, med hodet ned i puten og øynene igjen. Orker ikke bevege seg, orker ikke tenke, ikke føle. For alt gjør så vondt.  Hvis bare noen kunne se henne, hvis bare noen kunne forstå, at livet er ikke alltid så lett som det ser ut til. Hvis bare noen kunne tatt henne i mot, tørket tårene på kinnet hennes og sagt at alt ville bli bra igjen, hvis hun bare tror.. Det eneste hun ønsker, er å kjenne følelsen av å ikke være alene, følelsen av trygghet og kjærlighet. Hun ligger på sofaen med øynene igjen, klamrer seg til håpet om at ting vil bli bra igjen, tilslutt

.. Søt pust mot varm hud ...



 

Søt pust mot varm hud

Du hvisker forsiktig inn i øret mitt

Ordene dine treffer meg rytmisk, som en bølge

Igjen og igjen

Til jeg tilslutt ikke klarer mer

Hårene mine reiser seg på kroppen

Hendene dine er flettet sammen i mine

Kroppene våres beveger seg som èn

sakte.. forsiktig

Jeg lukker øynene mine

Det er kun deg jeg ser

Du stryker meg over kinnet

Det brenner i huden, i hele kroppen min

Alt jeg vil ha, er deg

Det er kun oss to,

søt pust mot varm hud

Og ordene «Jeg er glad i deg»

 

Stikkord:

.. Den vonde følelsen ...

Jeg ligger på sofaen med øynene lukket. Regnet hamrer hensynsløst mot vindusruten over meg. Jeg prøver å stenge de vonde følelsene ute, jeg klarer ikke kjenne på smerten, jeg orker ikke forholde meg til den. Så jeg kniper øynene hardt igjen, prøver å konsentrere meg om stormen som raser ute. Jeg vet ikke hva som er gale, eller hva som er vondt. Men det ligger i brystet mitt, gnager og murrer. Som et vondt gnagsår. Jeg vet ikke hva denne vonde følelsen kommer av. Jeg har vridd og vendt hodet mitt, prøvd å finne en grunn.. Men jeg finner ingen. Jeg hater dette! Jeg snur meg rundt på siden, ser ut vinduet, regndråpene som renner ned langs ruten, jeg assosierer det med en gang til tårer. For det er det det ser ut som.. Jeg kjenner klumpen i halsen, og krøller meg sammen, holder rundt meg selv. Jeg må prøve å stenge det vonde ute, ellers vil det spise meg opp fra innsiden og ut, gjennomsyre meg med mørke. Jeg kunne ønske det var noen hos meg nå, noen som så jeg hadde vondt. For det må være lov det også.. Jeg har det så bra for tiden, og når jeg nå kjenner på denne smerten gjør det at jeg føler meg så utrolig liten og sårbar. Jeg vil ikke ha det slik. Jeg lukker øynene mine igjen, hører på regnet som trommer mot ruten. Jeg skal klare dette, tenker jeg. Jeg skal komme meg igjennom dette også. Det vonde skal ikke få vinne..

 

... I armene dine .. / angst



Jeg vil du skal holde rundt meg. Jeg vil du skal ligge de sterke og trygge armene dine rundt meg og bare holde meg fast. Holde meg fast til jeg får pusten igjen, holde meg fast til jeg kjenner angsten slipper taket. Jeg er redd skjønner du, og jeg får ikke ut ordene. Jeg tør ikke si til deg at angsten herjer inni meg, for jeg vet at på utsiden ser det ut som jeg har det fint, jeg smiler men inni meg skriker jeg. Det gjør så vondt, jeg er redd. Jeg er redd jeg skal falle og ikke klare å komme meg opp igjen. Så jeg trenger deg, jeg trenger tryggheten og varmen din, jeg trenger de gode ordene, jeg trenger at du stryker meg over håret, kysser meg forsiktig på kinnet og bare holder rundt meg. Er det for mye å be om? Angsten blir mindre skremmende når jeg slipper å holde den for meg selv, hvis jeg bare hadde klart og sagt det til deg, hadde du holdt rundt meg da? Jeg vet du hadde, jeg må bare tørre å si ordene.. Vær så snill, bare hold rundt meg. Du ligger de sterke armene rundt meg, jeg kan kjenne hjertet ditt som banker, jeg føler meg trygg. Jeg lukker øynene og hører den rytmiske pusten din, prøver å følge den så hyperventileringen min skal slippe taket. Angsten slipper taket, Jeg er trygg nå, i armene dine..

 

.. Drømmen om et liv ...



Det er ikke så lett å finne ordene, vite hvordan jeg skal begynne dette innlegget. Det er mye som har skjedd den siste tiden, mye godt. Jeg er fremdeles stabil, men jeg strever noen ganger. Jeg strever med å være «normal».. Det er uvant, og det er en liten smule surrealistisk, at jeg skal sitte her i dag, først og fremst i live etter all den motgangen og de vonde opplevelsene jeg har hatt. Men jeg sitter her, med et lite smil om munnen, overasket over at jeg har klart meg. Ikke bare har jeg klart meg, jeg har attpåtil fått meg kjæreste. En fantastisk gutt som jeg har blitt veldig glad i. Det er dette som er livet, er det ikke? Jeg sier ikke at alt er bra hele tiden, jeg har fremdeles stunder som er tyngre enn andre, jeg kan fremdeles kjempe mot gråten og ligge i fosterstilling på sofaen med bamsen min i armene. Men det svart hullet sluker meg ikke lengre, monsteret brøler ikke like høyt. Jeg klarer å holde meg flytende! Det er som psykologen min sa til meg «du må lære deg å være «frisk»..» og det er akkurat det jeg må. Jeg må utforske, oppdage og bli kjent med sider av meg selv jeg ikke visste jeg hadde, sider jeg så vidt hadde kjent på. Det er en merkelig opplevelse. Jeg ser ting på en annen måte, jeg kan gjøre ting uten å føle meg fullstendig utslitt etterpå. Verden er ikke lengre bare vondt. Jeg som for ett år siden var innlagt, strevde med skillet mellom virkelighet og fantasi, som hadde nesten gitt opp et liv, jeg sitter her i dag, stabil og i gang med å få livet på skinner igjen.

 Jeg lærer mens jeg går, jeg lærer av små ting, av store ting. Men jeg må også bli kjent med meg selv, de gode og vonde sidene. Jeg er mye usikker, på meg selv, på evnene mine, på hva andre syns om meg. Sykdommens svarte slør er ikke lengre i veien, jeg kan fokusere fullt og helt på èn ting, uten at sykdommen kommer i veien for meg. Det er ikke alltid like lett, og jeg blir sliten noen ganger. Jeg klarer liksom ikke helt å skjønne at jeg har det bra! Det er så rart å si, jeg har det bra. Jeg tar en dag av gangen, lærer meg hva det «normale» er.. lærer meg hva som er vanlige svingninger i humøret, og hva som er tegn på sykdom. Så langt har det bare vært naturlige svingninger, som alle andre mennesker har. Men det vil ikke si at jeg ikke kan bli redd og bekymret, for jeg kjenner smerten, og smerten kjenner meg. Jeg vet hva vondt den kan bringe med seg. Men jeg føler meg trygg på at hvis den tid vil komme og sykdommen igjen vil få et grep om meg, så vil jeg klare å komme meg ut.. for jeg vil leve, jeg vil elske og jeg vil sloss. Sloss for drømmen om et liv, drømmen om et «friskt» liv?

 






.. I AM THE GIRL ANACHRONISM ..

girl anachronism

http://www.youtube.com/watch?v=sO5APfKnR50

you can tell
from the scars on my arms
and cracks in my hips
and the dents in my car
and the blisters on my lips
that i'm not the carefullest of girls

you can tell
from the glass on the floor
and the strings that're breaking
and i keep on breaking more
and it looks like i am shaking
but it's just the temperature
and then again
if it were any colder i could disengage
if i were any older i could act my age
but i dont think that youd believe me
it's
not
the
way
i'm
meant
to
be
it's just the way the operation made me

and you can tell
from the state of my room
that they let me out too soon
and the pills that i ate
came a couple years too late
and ive got some issues to work through
there i go again
pretending to be you
make-believing
that i have a soul beneath the surface
trying to convince you
it was accidentally on purpose

i am not so serious
this passion is a plagiarism
i might join your century
but only on a rare occasion
i was taken out
before the labor pains set in and now
behold the world's worst accident
i am the girl anachronism

and you can tell
by the red in my eyes
and the bruises on my thighs
and the knots in my hair
and the bathtub full of flies
that i'm not right now at all
there i go again
pretending that i'll fall
don't call the doctors
cause they've seen it all before
they'll say just
let
her
crash
and
burn
she'll learn
the attention just encourages her

and you can tell
from the full-body cast
that i'm sorry that i asked
though you did everything you could
(like any decent person would)
but i might be catching so don't touch
you'll start believeing youre immune to gravity and stuff
don't get me wet
because the bandages will all come off

and you can tell
from the smoke at the stake
that the current state is critical
well it is the little things, for instance:
in the time it takes to break it she can make up ten excuses:
please excuse her for the day, its just the way the medication makes her...

i dont necessarily believe there is a cure for this
so i might join your century but only as a doubtful guest
i was too precarious removed as a caesarian
behold the worlds worst accident
I AM THE GIRL ANACHRONISM

... Monsteret og Usikkerheten ...



Et lite ord fra deg, og jeg faller. Et lite ord fra deg og jeg knekker sammen. Det altfor velkjente monsteret brøler til meg, jeg holder meg for ørene med begge hender. «Få det til å stoppe!» Jeg spinner rundt og rundt, vet ikke hvordan jeg skal få det til å stoppe. Jeg kryper sammen. Monsteret sine ord gjør vondt, monsteret vet alltid hva det skal si for å såre meg mest mulig. «Du er ikke verdt noe, der ser du. Det var det jeg visste, det kom til å skje før eller siden. Fatter du det ikke? Du er ikke verdt en dritt, ingen kan like deg, ingen kan elske deg! INGEN!» Jeg klarer ikke holde tårene inne lengre, det gjør så vondt. Usikkerheten spiser meg opp. Jeg burde ha visst bedre, er alt jeg klarer å tenke. Monsteret har rett, ingen kan elske meg. Ingen kan like meg. Jeg graver meg bare lengre og lengre ned, til jeg ikke lengre kan se lyset, kjenne varmen. Her nede er det kaldt og ensomt, jeg holder armene beskyttende rundt meg, håper ingen vil finne meg. At jeg kan råtne her alene sammen med mine egne destruktive tanker, og monsteret som står vedsiden av meg og gliser. Monsteret har alltid rett. Eller har det det? Jeg tørker noen tårer på jakken min. Kan det være at monsteret tar feil? Kan det hende at jeg ligger for mye i de små ordene? Ord som ikke betyr mer enn akkurat det som blir sagt? Kan det være at det ikke ligger en skjult agenda bak, at det bare er jeg som er så fryktelig usikker? Det vondeste er at monsteret har hatt rett før, mange ganger. Men jeg vil så gjerne tro på det gode, jeg vil så gjerne tro at dette, det kan bli noe. Dette er noe, og det betyr noe. Jeg kryper sakte opp igjen, lyset blender meg. Jeg myser mot solen, skal jeg prøve på nytt? Skal jeg våge og trosse monsteret som alltid har rett?  Jeg må prøve, det er vanskelig, det er vondt og det er sårt. Alt jeg vil er at noen skal elske meg, for den jeg er. Ikke mer, ikke noe mindre. . .

 

Stikkord:

..Ett år siden - Psykisk smerte og hjelpen som kom ..

Tenk at det er 1 år siden jeg ble tvangsinnlagt på lukket akuttpost her i Bergen. Tenk at det er et helt år siden jeg var vettskremt og psykotisk. Jeg var livredd, jeg skjønte ikke hva som skjedde med meg. Litt etter litt smuldret den verden jeg kjente til, opp. Den ble borte foran øynene på meg, alt løste seg opp og jeg hadde ingenting å holde fast ved. Beina forsvant under føttene på meg og jeg sto paralysert rett opp og ned, og visste ikke hva jeg skulle gjøre, visste ikke hva som var opp og hva som var ned. Jeg lå på sofaen min, jeg måtte ha musikken på, for verden skremte meg slik. Jeg turde ikke se ut av vinduet, for ingenting hang sammen, jeg skjønte ikke hvordan det var meningen at verden skulle være, hvordan den skulle føles. Telefoner ble tatt, jeg har funnet stikkord som jeg skrev ned til psykologen min, jeg avsluttet med ordene: Jeg skjønner ikke hva som er meningen, det gjør vondt og jeg er redd. Redd lyder, redd mennesker. Det eneste virkelige er musikken. Jeg er rar og merkelig.

Dagen etterpå reiste jeg på legevakten, jeg husker ikke alt som skjedde. Plutselig var jeg innlagt. Dagene er som grøt. Jeg var mye plaget med bilder i hodet, bilder av ting jeg måtte gjøre. Vonde, destruktive farlige ting. Jeg klarte ikke å holde meg samlet, så jeg gjorde det bildene viste meg. Det resulterte i ekstra medisiner, skjerming, isolat og et stykk vettskremt Bellah. Etter noen dager ble jeg sendt videre til en DPS jeg ikke hadde vært før, jeg hadde ikke lyst og gråt mine modige tårer, men det nyttet ikke. Jeg hadde ikke noe valg. Jeg kom ut der, med alle piggene ute, overbevist om at jeg bare skulle bli der en helg. Den helgen ble til 3 måneder. Jeg var syk, svært syk. Verden var fremdeles merkelig og uklar, alt rundt meg boblet og svevde, jeg forsvant ut og inn i meg selv, aldri helt sikker på hva som var virkelig og hva som ikke var det.

Når jeg ser tilbake på det nå, er den DPS?n, og innleggelsen på PAM (lukket akutt) det beste som har skjedd meg. Behandlingen jeg fikk, har resultert i at jeg nå sitter her, med en mer utfyllende diagnose på hva som egentlig har lagt i bunn siden jeg ble syk, jeg har fått samtaler, kjærlighet, støtte og ikke minst har jeg fått medisiner som fungerer så bra som de aldri har gjort. Jeg er absolutt et nytt menneske, eller, en bedre versjon av meg selv. For jeg er fremdeles Bellah! Jeg er ikke neddopet, men riktig medisinert. Jeg som lå under dynen min da jeg var innlagt, jeg som ikke hadde lyst å leve mer fordi alt føltes så vondt, så urettferdig, så meningsløst.. Jeg sitter her i dag, jeg er ikke psykotisk, jeg er ikke «kronisk» deprimert, jeg er bedre rustet enn noensinne til å ta for meg verden igjen. Jeg ble gitt den sjangsen jeg så sårt trengte. Jeg fikk støtte og omsorg fra et sted jeg ikke hadde ventet. Hadde det ikke vært for den ufattelige gode hjelpen fra DPS?n, så er det ikke sikkert hvor jeg hadde vært i dag, men det hadde i alle fall ikke vært her, med mot til å leve, lysten til å ta imot en ny dag og gjøre det beste ut av det.

 

Så husk det, kjære du som leser dette, det er faktisk mulig og komme seg ut av den vonde sirkelen som aldri ser ut til å stoppe. Et eller annet sted på veien vil din tur også komme, det gjelder bare å gripe den. Ja, jeg har falt et par ganger, men jeg gir ikke opp. Det er som bestevenninnen min sa til meg: «jeg ser ikke for meg at du kommer til å leve resten av livet UTEN innleggelser». Det er ikke vondt ment, det er sannheten, jeg har en livslang sykdom, og jeg må ta mye hensyn til min psykiske helse, men jeg kan gjøre det beste ut av den. Jeg vil ikke gi opp, verden må ha noe så mye bedre å tilby. Ikke gi opp, selv om jeg vet det er vanskelig. Din tid VIL komme ! Det kan jeg skrive under på

 





 

Stikkord:

:: Innlagt på psykiatrisk rehab ::

I morgen er dagen jeg blir innlagt på en psykiatrisk rehabiliterings avdeling der jeg bor. Det er med blanede følelser. Jeg kjenner jeg trenger en forandring, jeg trenger å komme i gang. Det er ikke en innleggelse hvor jeg skal sitte på ræven og håpe jeg blir bedre. Det kreves mye jobbing fra min side. Jeg skal lære å bo i egen leilighet. rett og slett. Jeg har vært på omvisning for andre gang der i dag, og jeg tror det er en del syke pasienter der, for avdeling er hovedsakling for unge mennesker med shizofreni lidelser. Jeg klarer meg ganske godt i dagliglivet, jeg rydder, vasker og lager mat. Men enkelte ting får jeg rett og slett ikke til, og det er det vi skal jobbe med. Selvom jeg har det ganske kjipt nå, så er jeg forbi stadiet med diagnostisering og utprøving av medisiner. Jeg skal få hjelp til å leve noenlunde normalt, slik "alle andre" gjør. Jeg gru-"gleder" meg. Det skal bli godt å komme igang, jeg er spent på hva opplegget blir og hvordan sammarbeidet kommer til å være. Jeg er iallefall motivert. Det har vært tungt å miste begge psykologene mine, men hun jeg har fått istedenfor virker iallefall ok, og det er bra. Det virker som de tar ting på alvor, og det er en betryggelse. Jeg får se på dette som en ny begynnelse, begynnelsen på resten av mitt liv..

.. På gulvet på Lukket Psykiatrisk avdeling ..



Jeg ligger på det harde gulvet. Lukket psykiatrisk avdeling. Gulvet er glovarmt og jeg ligger sammenkrøpet under vasken med hodet inn mot veggen, jeg prøver alt jeg kan og stenge verden ute. Men ingenting hjelper, alt er vondt og skremmende. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, vet ikke lengre hva som er opp og hva som er ned. Jeg slipper ikke unna, jeg får ikke fred. Jeg ligger med dynen over meg, kniper øynene hardt sammen mens svetten renner. Det er vondt å ligge her, hoftebeina mine gnager seg ned i flisene på gulvet, vekten på skuldrene gjør vondt. Men jeg klarer ikke bevege meg. Jeg får ikke lov til å bevege meg. Jeg fortjener smerten, jeg fortjener å ha det vondt. Kan ikke bare noen komme å hjelpe meg? Men ingen kommer. Jeg ligger alene i mørket, på badet, under vasken med dynen over meg. Jeg har så fryktelig vondt, men ingen av medisinene hjelper, så jeg gråter stille, holder rundt meg selv. Verden går i oppløsning og jeg knekker sakte men sikkert.. jeg går opp i limingen. Jeg vil bare kjenne smerte, fysisk smerte. Jeg må få tankene over på noe annet. Jeg biter meg selv, hardt. Det gjør så vondt at et smertehyl presser seg ut gjennom lungene mine. Men det er ikke nok, jeg må ha mer. Jeg dunker hodet mitt i gulvet, jeg dunker til jeg ser stjerner. Jeg hører det hule ekkoet idet hodet mitt treffer det flislagte gulvet. Jeg dunker så hardt at jeg blir kvalm. Plutselig hører jeg fotskritt utenfor, noen banker på baderomsdøren. « Er du der inne Bellah?»  Jeg klarer ikke å svare, jeg klarer ikke å bevege meg, det eneste jeg får til er et patetisk lite klynk, men jeg stopper å dunke hodet mitt i gulvet. «Jeg kommer inn Bellah.»  Jeg hører døren åpne seg, men jeg får ikke til å snu meg, så jeg kniper øynene enda hardere sammen. . men jeg klarer ikke holde meg sammen lengre, så idet personen som åpnet døren sitter seg på huk over meg, med en hånd varsomt på skulderen min, knekker jeg fullstendig sammen. Jeg hulker, tårene renner og hele kroppen min skjelver. «Kjære Bellah da.. Det ordner seg, hva er det for noe?» Stemmen er rolig og stødig, men jeg får ikke til å snakke, mellom all hikstingen, snørret, og tårene er de eneste ordene jeg klarer å presse frem «Jeg orker ikke mer? jeg orker ikke mer.»  Jeg er gjennomvåt av svette og tårer. Jeg kjenner jeg blir løftet opp fra under vasken, jeg kjenner det er noen som holder rundt meg, mens jeg står på ustødige bein og tårer drypper ned på gulvet under meg. Jeg kjenner at noen følger meg bort til sengen, hvor jeg igjen kollapser. Jeg klarer ikke slutte å gråte, jeg er fullstendig utslitt.  Jeg kjenner det sitter noen vedsiden av meg som stryker meg forsiktig over ryggen. Det er godt å kjenne nærhet, for jeg føler meg så utrolig sårbar og alene. Tilslutt blir hikstene færre og færre, pusten roer seg, og jeg sovner av utmattelsen, litt mindre alene enn jeg følte meg da jeg lå alene på badegulvet med lyset av. Det er godt å vite at selv de vondeste stundene vil gå over, ting vil bli bedre.. Selv når det ser mørkest ut.

PS. Jeg er ikke innlagt nå, dette er noe som har skjedd under en tidligere innleggelse.

Stikkord:

.... Jeg balanserer på kanten ....

 

Jeg balanserer langs kanten. Det er så lite som holder meg igjen, holder meg fast så jeg ikke faller og knuses i tusen biter mot den harde virkeligheten langt der nede. Her oppe blåser det hardt, jeg gynger og det er vanskelig å holde seg oppreist. Jeg klamrer meg til hvert eneste gresstrå, hver eneste grein. Jeg kjenner vinden som griper tak i meg og løfter meg opp. Jeg kniper øynene mine hardt igjen, jeg blir svimmel av å se over stupet, av å se over kanten. Men jeg klarer ikke stoppe opp, jeg må bevege meg. Jeg kjenner det kalde gresset mot de bare føttene mine. Jeg må holde meg i bevegelse, jeg må komme meg vekk herfra. Jeg vet at det bare er noen ord fra deg som skal til, før jeg mister balansen og blir borte. Usikkerheten spiser seg inn i kroppen min, alt gjør vondt. Det eneste jeg ser gjennom sløret av tårer er bakken under meg, og kanten jeg balanserer på. Skjønner du ikke hvor vondt det gjør? Å tråkke rundt her, passe på hvert eneste skritt jeg tar så jeg ikke faller ned i uendeligheten, ned i sykdommens skarpe klør. Jeg kan høre de kaller på meg, med en stemme så kald som is, lokker de meg nærmere og nærmere kanten. Det er så vanskelig å stå imot. Det er vonde ting de sier, men det har en viss logikk, som drar meg sakte men sikkert vekk fra tryggheten og livet jeg kjenner. Jeg vil at du skal stoppe meg, jeg vil at du skal overdøve det de sier, jeg vil du skal si at du trenger meg her, nå. Men jeg hører ingenting.. i mellomtiden nærmer jeg meg faretruende kanten. Beina mine skjelver, er dette slutten? Er det slik det skal ende? Vil jeg falle atter en gang? hvorfor er du ikke her og redder meg?  Vinden griper fatt i meg, blåser meg overende, jeg klamrer meg fast i gresset jeg ligger på, men jeg vet det vil ikke klare å holde meg for alltid. Det er nå eller aldri, vil du redde meg, eller vil jeg falle?

Depresjonen har fanget meg.. igjen..

Jeg lukker øynene mine. Synker sammen på bakken under meg. Jeg orker ikke holde meg oppreist. Jeg er lammet, hver eneste celle i kroppen skriker av smerte. Jeg klarer ikke sitte den ene foten foran den andre, alt jeg klarer akkurat nå er å sitte på de kalde flisene på bakken. Jeg drar fingrene gjennom håret mitt, kjenner gråten som ligger som en klump i halsen på meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg enser ikke omgivelsene rundt meg. Jeg klarer ikke forholde meg til virkeligheten, den er for vond akkurat nå. Den er for utrygg og overveldende. Depresjonen har kommet snikende denne gangen, sleip som en slange har den forgiftet kroppen og sjelen min. En del av gangen, til jeg plutselig ikke makter mer. Jeg kan sitte i et rom sammen med andre mennesker, ha en samtale og uten at jeg engang registrer det, er jeg borte. Tankene mine vandrer av sted og jeg detter ut, jeg merker det ikke før det for sent. Jeg klarer ikke holde oppe konsentrasjonen, og det gjør vondt. Smerten ligger som en byll i brystet mitt, den verker. Noen ganger verker den så intenst at jeg glemmer å puste. Det eneste jeg klarer å tenke på, er hvor vondt det gjør. Jeg krøller meg sammen til en ball på gulvet, ligger i fosterstilling og holder rundt meg selv, passer på så jeg ikke rakner i sømmene.. Jeg føler meg fullstendig alene, utenfor all redning. Jeg vil så gjerne strekke ut hånden min, be om hjelp. Jeg vet bare ikke hvordan. Jeg vet ikke hva jeg skal si, eller hva jeg skal gjøre. Jeg er mislykket. Hvem kan like noen som meg? Jeg er ikke verdt å redde uansett. De vonde tankene kverner i hodet mitt, og jeg klarer ikke få de til å stoppe. For hvert eneste sekund som går, dess mer negativ blir tankene. Så her ligger jeg, på gulvet, med armene tett rundt meg, overbevist om at jeg aldri noensinne vil få det bra igjen..

... Fanget av Angsten ...



Hun ligger med hodet begravd ned i puten. Angsten slo ned som et lynnedslag, hardt og brutalt. Hun får ikke puste. Brystet hennes snører seg sammen og hun gisper etter luft. Det gjør så fryktelig vondt. Hun holder godt fast i madrassen hun ligger på, tør ikke slippe taket i den. Alt spinner og hun prøver så godt hun kan å holde seg fast. Fjærene fra den slitte madrassen gnager, og det gjør vondt å ligge slik. Men hun makter ikke å flytte på seg. Hun er så utrolig sliten. Hun kjenner gråten som ligger og presser på, men tårene vil ikke ut.. hun får ikke til å gråte, så hun holder alt inni seg, når det hun hadde trengt mest av alt, var å få ut alt det vonde hun føler på. Angsten, bekymringene, forventningene. Det er et eneste stort kaos, og hun vet ikke hvordan hun skal sortere det. Hjertet hennes dunker hardt og fort, som om det holder på og slå seg ut av kroppen hennes. Det er ingenting hun kan gjøre, ingenting hun kan gjøre for å minske angsten som herjer i kroppen hennes. Hun føler seg mørbanket og fullstendig utkjørt, angsten tar alt av krefter og hun orker ikke kjempe imot. Hun borer hodet enda lengre ned i puten, kniper hardere rundt madrassen og ber om at angsten skal forsvinne, så hun kan puste igjen, for det er så vondt og så skremmende å være fanget i mørket. Alene med angsten, enda en gang..

... Redselen for å bli Psyk igjen ..

Det er vanskelig noen ganger.. det er vanskelig når du kjenner angsten som ligger og lusker i skyggene, som bare venter på en anledning til å angripe deg med full styrke, velte deg overende med en kraft så voldsom at du ikke klarer reise deg opp igjen. Det er vanskelig når gleden du kjenner på brått blir forstyrret av vonde følelser som rister deg innenifra. Jeg blir stille.. stopper opp, kjenner hjertet mitt som hamrer. Kjenner på frykten. Den vonde frykten. Den er der hele tiden. Frykten for å bli syk igjen. Frykten for mørket som er så altfor vondt og velkjent. Jeg klarer ikke slappe av, klarer ikke senke skuldrene mine helt, for jeg vet aldri om angsten og mørket venter rundt neste hjørne, klar til å overfalle meg og ta fra meg de gode følelsene. Jeg er så redd for mørket at redselen noen ganger overskygger gleden jeg føler. Gleden av å være til, takknemligheten over å være i live, takknemligheten for alt det gode som skjer i livet mitt. Noen ganger må jeg klype meg selv i armen. Særlig når jeg ligger vedsiden av Han i sengen, ser brystet som sakte hever og senker seg i det søvnen tar over, og jeg ligger tett vedsiden av, med en hånd på brystet Hans og med et smil om munnen. Det er da jeg tenker at jeg lever, når sommerfuglene flakser i magen min og jeg ikke klarer slutte å smile. Jeg er redd for at dette skal bli tatt fra meg. Virkeligheten skremmer meg, for det er ikke alltid like lett å vite om jeg befinner meg i en drøm, for alt er så bra. Alt er så godt. Er det slik verden er?  Så derfor er det vanskelig noen ganger, det er vanskelig når jeg kjenner på vonde følelser, for jeg blir så redd. Redd for at det ikke skal vare. Jeg vet jeg må leve med dette resten av livet, sykdommen er livslang. Det er ingen kur. Men jeg har medisiner som virker, jeg har god hjelp. Jeg føler meg sterkere enn på lenge, jeg skal kjempe med nebb og klør. Jeg skal klare meg denne gangen også. Jeg er bare redd og føler meg så uendelig liten..



 

Les mer i arkivet » Januar 2014 » November 2013 » Mai 2013
bellahsgalskap

bellahsgalskap

26, Bergen

Mitt navn er Bellah, jeg er 25 år og dette er bloggen om mitt liv. Mitt liv med en alvorlig psykisk lidelse. Her skriver jeg om min opplevelse med psykiatrien og hvordan den psykiske smerten føles på kroppen. Mitt ønske er at det skal bli mindre TABU rundt det og ha psykiske problemer. Følg meg gjerne videre på ferden.. For kontakt: bellahsgalskap@gmail.com

bloglovin bellahsgalskap

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits