bellahsgalskap

I morgen er dagen kommet og jeg skal få en etterlengtet pause sammen med family'en.  Og turen, den går til Danmark ! Det skal bli deilig å slippe styret og stresset rundt 17.mai og isteden bare kose oss med Tivoli, shopping, god mat og hotell. Og selvfølgelig den herlige følelsen av å være utenfor lille Norge mens jeg koser med i det (forhåpentligvis) fine været. ..Deiiiliiiiiiig....

Tivoli og magesug

*

Deilig sukkerspinn  i Tivoli.. Mmmm.

*

*

Så sant, så sant... 

*

Jeg elsker å fly   !

*

Mmmm..

*

Ønsker dere alle en fantastisk 17.mai.. håper det blir fiiiiiint vær.. ( Not)

Jeg går fort, tråkker hardt ned i vannpyttene så spruten står. Jeg klarer ikke stoppe. Før jeg vet ordet av det, løper jeg. Jeg løper alt jeg klarer, presser meg til det ytterste. Omgivelsene blir tåkete og jeg klarer ikke se hva som er rundt meg. Alt jeg ser er veien foran meg, den ene foten foran den andre. Det brenner i brystet mitt, jeg gisper etter luft men jeg kan ikke stoppe. Ikke nå. Ikke når jeg løper for livet. For det er det jeg gjør. Jeg kjente det. Angsten. Jeg kjente den vonde følelsen og jeg fikk panikk. Jeg satt på bussen når det kom, og jeg måtte av. Med èn gang. Jeg kjente hvordan den sneik seg innpå meg og fylte meg med vonde tanker. Jeg kjente kroppen min som ble slappere og slappere og hodet mitt som ble mørkere for hver eneste meter bussen kjørte. Så jeg måtte av. Jeg dro i snoren, i full panikk skubbet jeg meg forbi de andre passasjerene og veltet ut når bussjåføren omsider åpnet døren. Jeg måtte ha luft, og jeg måtte komme meg vekk. Det regner ute. De hvite joggeskoene mine mot den våte asfalten. Det var alt jeg så. Jeg trengte en utvei. Så jeg begynte å gå. Fort. Men det var ikke nok. Jeg kunne fremdeles kjenne de vonde tankene, kjenne angsten som prøvde å nå fram til meg. Så jeg begynte å løpe. Jeg løper nå, ute av stand til å stoppe. Kroppen min er i full beredskap og jeg løper på instinkt. Regndråpene svir i øynene mine og jeg ser ingenting foran meg, jeg bare løper. Jeg løper i fra angsten, den skal ikke få ta meg igjen. Jeg kjenner melkesyren begynner å ta meg, men jeg gir ikke opp enda. Jeg setter opp farten og løper nærmest i blinde. Jeg skal klare dette, de vonde tankene og følelsene skal ikke få lov til å ødelegge for meg. Så jeg løper alt jeg klarer. Jeg løper for livet og prøver å finne en vei ut av dette marerittet

Jeg skal innrømme det. At jeg gruer meg til tiden som kommer. At jeg gruer meg til ukene framover og til hva som kommer til å skje.  DPS?n jeg har vært på de siste månedene skal legges ned og jeg må tilbake til DPS?n der jeg hører til når jeg trenger en innleggelse. Jeg må tilbake til det som en gang var og det skremmer meg. Til nå har jeg klart å fortrenge det, late som det ikke skjer. Men nå er det bare uker igjen og jeg vil aldri mer få komme tilbake den DPS?n som har hjulpet meg mer enn det noen andre har gjort på mange år. Og det gjør vondt. Jeg er redd, det skal jeg ærlig innrømme. Jeg er redd for at ting skal gå til helvete. For det har vært en kamp. Om å bli sett og hørt, bli trodd og forstått. «Det er ingenting mer vi kan gjøre for deg». Jeg var 22 år og fikk beskjed om at det ikke fantes mer håp. Det gjorde ubeskrivelig vondt og tårene jeg gråt svei. Det var ikke mer å gjøre. Jeg som hadde kjempet så hardt og så lenge hadde plutselig ingenting å kjempe for lengre. For de som sa det til meg hadde vel rett, det er jo de som bestemmer. Blir jeg innlagt igjen så er det samme DPS?n jeg havner på og vi hadde kjørt oss helt fast. Det var krangling om diagnoser og hvem som sa hva. Ingen hørte på hverandre og jeg sto fast i midten. Holdt meg for ørene og lukket øynene. Var dette alt? Var alt håp virkelig ute?

Jeg ble innlagt på lukket akutt avdeling, eller PAM så det så fint heter. Jeg var syk, veldig syk. Det var kaos i hodet og kontrollen var borte. Jeg var forvirret og befant meg i en annen virkelighet. Etter noen dager fikk jeg beskjed om at jeg skulle på en annen DPS enn den jeg hørte til. Jeg gråt, jeg ville ikke. «vær så snill, ikke send meg dit». Men jo, det skulle jeg. Jeg satt i taxien og gråt, jeg var forvirret og redd. Redd for hva som kom til å møte meg. Jeg var vant til rutinene og det jeg trodde var hjelp på den DPS?n jeg hørte til, nå skulle jeg et annet sted. Et sted jeg aldri hadde vært før. Og jeg var redd. Jeg husker AK tok imot meg når jeg kom. Taxidamen måtte følge meg til døren. Jeg hadde alle piggene ute og jeg var livredd. AK viste meg avdelingen, den var kanskje litt gammel og slitt men den virket varm. Alle hilste på meg. De var så mange navn å huske, så mange ansikter. Jeg gjemte meg under dynen. Jeg skulle jo bare være her en helg. Men en helg ble til 3 måneder.

Det var tøft, det var uvant og det var nytt. Plutselig var ting blitt snudd på hodet. Det var jo mer håp, det var mer som kunne gjøres. Jeg brukte lang tid på å fordøye det. Fordøye ordene som ble sagt. Jeg var skeptisk, men villig. Jeg begynte så smått og tro på det de sa, om at det faktisk var mer håp. Det var snakk om kakestykker , diagrammer, medisiner og diagnoser. Det var samtaler med personalet og samtaler med lege og psykolog. Det var mye som ble tatt tak i, de ville til bunns i hva som egentlig var gale, hvor svingningene mine og de psykotiske symptomene kom fra. Hva var det egentlig som feilet meg?  Så de spurte, og jeg svarte så godt jeg kunne. Vi økte doser på medisiner, og vi trappet ned. Vi byttet til andre medisiner og jeg tok i mot. Det var noen tøffe måneder men det var lenge siden jeg hadde følt at noen var der  for meg og ville meg det beste. Jeg var motivert og fremdeles litt skeptisk, men det fantes håp.

Det var så mye godhet der. Så mange flotte mennesker, både personalet og andre medpasienter. Jeg som aldri gikk på tur tok meg selv i og plutselig gå på tur med personalet hver dag. Det var gode stunder hvor vi fikk pratet godt sammen, eller bare gikk sammen i stillhet. Men jeg var ikke alene. Jeg visste at jeg bare trengte å åpne munnen og si noen ord så ville de være der og høre. Jeg turde og åpne meg. Jeg visste at jeg ble vurdert, for vi holdt fortsatt på med diagnostiseringen. Men jeg klarte å være meg selv, på godt og vondt. Det var lov og ha en dårlig dag og det var ikke minst lov å ha en god dag. Det var så mange gode samtaler, så mange gode stunder. De gav så mye av seg selv. De var der hele tiden, hver og en av dem og passet på at jeg skulle ha det så bra som mulig. Jeg fikk være i fred når jeg trengte det, og ble passet på når behovet var der. Vi spilte spill og reiste på turer, vi lagde decopauge og gikk små turer i mørket med lommelykt. Vi tok bilder og spiste vafler, så på film sammen og tok oss en røyk. Hvis jeg lå på rommet en dag og hadde det vanskelig kom de alltid inn og spurte hvordan det gikk. Noen ganger tok de med en kopp kaffi, satt det ned og bare pratet. Vi pratet om gode ting og vonde ting og hele tiden visste jeg at de var der for meg. Jeg kjempet en kamp, men jeg var ikke alene.  Hadde jeg det vondt og var urolig passet de på meg. Jeg tråkket fram og tilbake i gangene. Forsvant jeg så gikk de ut for å lete. De så jeg hadde det vondt men de gav meg ikke opp. Jeg fikk en god klem og noen gode ord og en forsikring på at ting kom til å bli bedre.

Jeg kommer til å savne den hjelpen jeg fikk, jeg kommer til å savne følelsen av håp. De gjorde så mye godt for meg. Jeg ble skrevet ut, men ble lagt inn igjen. Det skjedde flere ganger. Sist gang var jeg overbevist om at all håp var ute. Det var ikke mer igjen å gjøre. Jeg var sliten og deprimert og ville ingenting. Alt håp var ute, virkelig ute og det var ingenting noen kunne gjøre. Men de gav meg ikke opp, de kjempet for meg og prøvde få meg til å se litt lysere på ting. Jeg måtte prøve se ting på en annen måte. Jeg fikk prøve en ny medisin og litt etter litt forsvant de vondeste tankene og jeg begynte se konturene på håpet som forsvant. De gav meg alltid den tiden jeg trengte. Om det var èn uke eller èn måned så fikk jeg det. Jeg følte meg trygg når utskrivelsen nærmet seg fordi jeg visste at de hadde tro på at jeg kunne klare meg. Det gav meg en mestringsfølelse. De skjønte hva som var vanskelig og de lo ikke av det. De tok seg tid til å forstå. Så jeg kjente selv på viljen jeg hadde til å leve mitt eget liv. Til å fungere og mestre. Hele tiden var de på sidelinjen, klar til å ta imot meg hvis jeg skulle feile.  Og nå er det slutt. Det var vært de vondeste og beste månedene jeg har hatt på mange år. Jeg har følt meg godtatt og forstått, og ikke dømt og avvist. De har skjønt hva som er problemet, hva som er vanskelig. Hva som «feiler» meg. De har grått med meg og de har ledd med meg. De har lurt fram et smil når ting har vært på den vondeste og de har oppmuntret og støttet meg.

Så tusen takk til alle dere som har vært der for meg, jeg kommer ALDRI ALDRI til å glemme dere. Dere var der for meg når jeg ikke hadde mer tro igjen på livet. Dere gav meg tilbake lysten på og kjempe for mitt eget litt, motivasjonen til å fortsette å prøve. Så tusen takk, for at dere trodde på meg, at dere var der for meg i gode og vonde stunder og for at dere aldri gav meg opp.

*

Så ja, jeg skal innrømme at jeg er redd for tiden som kommer. Jeg er redd for tilbakefall og krangling. Jeg er redd for ustabilitet og usikkerhet. Men jeg skal ikke gi opp helt enda. Jeg kunne bare ønske at alt vi har klart å bygge opp de siste månedene ikke skal være forgjeves men være det som det føles som, en ny start. Det er håpet mitt, at noen fortsatt skal være der for meg når jeg har det bra, og når jeg har det vondt. Jeg vil så fryktelig gjerne leve et liv som er verdt å leve. Et liv fylt av håp.

Hun kler av seg klærne, sakte for hun har vondt i hele kroppen. Hun er øm og sår fordi hun spenner kroppen sin altfor mye. Hun sparker fra seg klærne i en haug på gulvet og går inn i dusjen. Hun lener hodet sitt mot veggen, skrur på vannet. Det er kaldt med en gang og hun krymper sammen. Før hun vet ordet av det, kommer tårene. De blander seg med vannet fra dusjen, men hun kan kjenne at de kommer for tårene smaker salt. Hun klarer så vidt og stå oppreist så hun huker seg sammen på gulvet. Hun hikster nå, får ikke puste. All smerten hun kjenner velter opp og truer med å ta helt over, truer med å eksplodere. Så hun lar tårene renne, hun prøver ikke ta seg sammen fordi hun vet at tårene er der for en grunn. Hun husker ikke sist hun gråt. Det har vært nære på, hun har kjent klumpen i halsen men tårene har uteblitt. Så hun huker seg sammen, svak og fullstendig utkjørt etter å ha tatt seg sånn sammen, kjempet imot det vonde hele tiden. Men nå orker hun ikke mer. Det var bare et spørsmål om tid før kroppen hennes sa stopp. Vannet renner over henne. Det føles godt og kjenne det varme vannet mot den såre kroppen.  Hun gråter fremdeles, men ikke like kraftig. Litt av smerten er forsvunnet med tårene og hun klarer reise seg opp. Igjen lener hun seg mot veggen, hun er fremdeles ustø og det er tungt og stå oppreist, så hun lukker øynene og lar vannet renne over ansiktet. Skyller vekk tårene som er blandet seg med den sorte mascaraen.. Dette er det eneste stedet hvor en ikke kan se forskjell på vann og tårer. Og det vet hun. Ingen skal få vite om dette, ingen skal få vite at hun har grått. Det føles som et nederlag. Hun føler seg svak. Samtidig er det så inderlig godt å gråte når ting gjør vondt. Hun vasker ansiktet sitt, fjerner de siste restene som kan vitne om tårene hun har grått og går ut av dusjen. Hun surrer et håndkle rundt kroppen sin, ser seg i speilet og prøver seg på et smil før hun forsvinner ut av døren og ut til livet igjen. Et liv uten tårer og smerte. Hun må være sterk nå. Ikke bare for sin egen skyld, men for de som står rundt henne.

Hun er sliten. Det er som om alle krefter er tappet fra kroppen hennes. Hun har ikke mer å gå på. Hun ligger på sengen, det skarpe lyset utenifra gjør vondt i øynene hennes, men hun har ikke krefter til å reise seg igjen å trekke for gardinene. Alt hun orker er å ligge i sengen. Hun har fått beskjed flere ganger om å ta det med ro, ikke gape over for mye og presse seg for hardt. Men det er vanskelig å la vær, hun vil så gjerne gjøre alt, gjøre alle til lags og vise verden at hun også kan. Men de siste dagene har hun kjent at hun har vært sliten, hun har bare ikke lyttet godt nok til kroppen sin som fortvilet prøvde å si til henne at hun måtte ta det med ro. Så her ligger hun, fullstendig utkjørt og med den velkjente følelsen av skam. Skam fordi hun ikke hørte godt nok etter denne gangen heller. Hun snur seg over på siden, løfter knærene under haken og myser mot det skarpe lyset. Alt hun kan gjøre er å hvile, hvile noen timer og la kroppen ta igjen den hvilen og roen den så sårt trenger. Hun må lære seg at hun ikke kan gjøre alt hele tiden, kjøre på i et tempo hun ikke har helse til å følge opp. Hun er mer sårbar enn hun vil inrømme og akkurat nå sier kroppen stopp. Så hun lar den gjøre det, hun lar seg endelig kjenne etter hvor sliten hun faktisk er uten å få panikk. Hun kjenner at ting gjør vondt, men hun er ikke villig til å gi opp håpet enda, hun skal klare dette også. Hun trenger bare litt hvile og ro så kroppen og hodet kan få hente seg litt inn igjen. Det er ikke verdens undergang å stoppe opp og innrømme at man er for sliten til å fortsette. Vi trenger alle en pause innemellom

Hun synker ned på bakken, beina hennes klarer ikke lengre å bære henne. Hun er ustø og den vevre kroppen hennes skjelver. «Ikke nå igjen, vær så snill.. ikke en gang til?»  Hun sitter på huk, utmattet og med salte tårer som renner nedover kinnet hennes. Hun klarer ikke stoppe, hun hikster og har vanskelig for å puste. Hun har mistet all kontroll og befinner seg i et kaos av mørke som truer med å sluke henne hel og knuse henne fullstendig. Hun holder armene hardt rundt kroppen sin. Holder seg fast når alt annet rundt henne spinner. Hun er fanget og aner ikke hvordan hun skal komme seg fri. Det kom så plutselig, hun så det ikke komme., eller kanskje det ikke kom så plutselig som hun følte det. Kanskje hun overså tegnene. Var det noe mer i skyggene enn hun ville innrømme, lå depresjonen der og ventet på henne. Ventet på en mulighet til å slå henne overende med en slik kraft at hun ble slått i bakken. For det var det som skjedde. Hun tørker vekk noen tårer med håndbaken, holder tettere rundt seg selv, holder godt fast i kjolen hun har på seg. Hun tør ikke slippe taket. Hun er redd og det gjør vondt. Det føles som å bli sparket når hun ligger nede. Hun er fullstendig forsvarsløs. Hun så det ikke komme. Depresjonen, de vonde tankene og de vonde følelsene. Smerten som verker i brystet, følelsen av og ikke holde ut ett sekund lengre. Den velkjente følelsen av håpet som svinner hen til det bare er mørke og tårer igjen. Så hun ber, lukker øynene sine og ber om at det må ta slutt, at det må gå over. «vær så snill.. vær så snill» Hun holder hardt rundt seg selv, skjelvende og redd ber hun om at dette ikke skal skje. Hun som var kommer så langt, hun som endelig var kjent følelsen av glede etter så altfor lang tid i mørket. « Ikke la det være slutt», så hun lukker øynene og sier til seg selv, «ikke gi opp.. Det vil gå over». Alt hun kan gjøre er å tro, på at dette bare er en hump i veien. For hun var endelig fått tilbake lysten til å leve og hun vil gjøre alt hun kan for at den ikke skal bli tatt i fra henne!

Hun står barbeint på det myke teppet, lener seg forsiktig mot vinduet . Det snør ute. I mai. Hun smiler for seg selv, hun har ventet på dette. På den siste snøen før våren kommer for fullt. Sommeren er rett rundt hjørnet og hun har kun ett eneste ønske, å holde depresjonen på en armlengdes avstand. Holde depresjonen unna så hun kan ha en sommer uten innleggelser på psykiatrisk avdeling. En sommer hvor hun kan føle seg fri fra angsten sine klør. Det er det hun ønsker seg. En stabil sommer hvor hun kan prøve å nyte livet istedenfor å være redd for hva som lurer rundt neste sving, lure på hva neste dag vil bringe av smerte og elendighet. Hun stryker seg forsiktig på den venstre armen, sårene er kanskje borte, men arrene vil for alltid være der å minne henne på smerten hun en gang følte. For en gang skyld føler hun seg sterkere enn hun har gjort på lenge. Som om hun er klar og bedre rustet for utfordringene som står i kø. Det er ikke bare bare å holde depresjonen på avstand  når hun vet den ligger i mørket og bare venter på en anledning til å angripe henne. Men hun ønsker så sterkt at dette skal bli en sommer hun kan nyte, sitte i gresset å spise jordbær, høre på musikk og drikke vin sammen med venninner. En sommer full av gode opplevelser. Så fordiom det snør i Mai blir hun ikke lei seg av den grunn, sommeren kommer når den er klar for det. Og innen den tid vil forhåpentligvis hun også være klar, klar til å nyte den første sommeren på mange år.

Jeg ligger i sengen min, kniper øynene hardt igjen.  Skal jeg tørre å åpne dem, eller skal jeg ligge her i mørket med øynene igjen så lenge det varer. Jeg kjenner de varme solstrålene på huden min, en gardin er ikke nok til å holde lyset ute, de finner en vei inn mørket uansett. Jeg åpner forsiktig det ene øyet mitt, myser. Jeg blir brått overveldet av en følelse av angst. Angst for at dette skal ta slutt. At dette ikke er virkelig. Derfor ligger jeg med øynene igjen. Jeg er redd for at denne dagen skal være over før den har begynt, at den ikke skal være ekte, men en drøm.  Hvorfor er jeg så redd? Jo, jeg er redd fordi at for første gang på så lenge jeg kan huske har jeg våknet opp og følt meg som meg selv. Bare tvers igjennom meg. Ingen angst, ingen vonde tanker og følelser. Bare meg. Jeg har våknet opp til en følelse som jeg trodde jeg hadde mistet, en følelse jeg trodde jeg aldri ville kjenne igjen. En følelse av normalitet og glede. Glede over at en ny dag er her. Og ikke en redsel over alle timene som ligger foran meg, alle timene med smerte og angst som gnager seg langt inn i sjelen. Jeg er bare meg. Så her ligger jeg, i sengen med øynene igjen, redd for at hvis jeg åpner øynene mine så vil jeg våkne og innse at dette var bare en drøm. . Så jeg holder dem lukket litt til, prøver meg forsiktig med ett øye åpent. Kanskje vil jeg innse at dette slett ikke er en drøm, men en ny virkelighet. En virkelighet som er fylt med andre ting en bare smerte og elendighet. En virkelighet der jeg får være bare meg.

Hun krøller tærene sammen, kjenner varmen fra solen og den behagelige vinden som kiler henne mykt i nakken. Hun sitter godt i stolen, ute med øynene lukket igjen. Det er deilig å sitte slik, det er deilig å kjenne at solen endelig har varme i seg igjen. Hun hører fuglene som kvitrer, bilene som suser forbi og hun føler seg litt mindre alene. Hun kan høre at det er liv rundt henne, det er som om verden har våknet opp igjen etter en lang dvale. Vinteren har vært tung og det er godt å kjenne at ting pulserer, at ting beveger seg og at hun ikke lengre føler at alt står stille. For livet sto stille en stund. Ingenting skjedde og alt gjorde vondt. Derfor er det godt å kunne sitte ute og bare nyte varmen av solen som omslutter henne. Det er lenge siden sist det skjedde. Før hatet hun solen, hun hatet det fine været. Hun ville at det skulle regne, for da fikk hun ikke dårlig samvittighet fordi hun hele tiden hadde det så vondt. Når det er fint vær er det så mye som skulle, burde og måtte gjøres, og hun hadde ikke energi til å gjøre noe av det. Når det regnet sto i det minste verden i ro og hun kunne følge tempoet. Men med solen kom alt stresset tilbake, alt presset om å nyte hver eneste solstråle,  hver eneste dag. Og det ble for mye. Hun klarte å nyte kanskje sekunder av gangen, men timer og dager ble for mye og for overveldene. Så hun stengte solen ute med å trekke for gardinene og murte seg inne i all elendigheten hun følte. Hun turde ikke kjenne på solen og det gode den førte med seg. For godhet var for vondt og for fremmed. Smerte og mørke var det hun kjente og alt hun klarte å håndtere. Det vondeste som finnes er en vakker sommerdag med latter og jordbær, smil og klare farger når hun egentlig bare kjente depresjonen og angsten som sakte men sikkert kvelte henne.

Derfor er det godt å kunne sitte ute nå, krølle de nakne tærene sammen og kjenne solen varme henne, kjenne den myke vinden som kiler henne i nakken. Hun lukker øynene og bare er til. For en gang skyld er det godt, og hun lar seg få lov til å kjenne på de gode følesene. Det er vår og hun er fremdeles i live.

Skal hun tørre å tro på bedring? Skal hun tørre å klamre seg til det lille halmstrået av håp som hun har funnet, og vil det være verdt det? Hun har vært i mørket lenge nå. Uten å finne veien har hun famlet rundt i blinde, på leting etter håpet. Håpet som forsvant. Mørket var så veldig mørkt, nesten blendende. Hun visste ingenting lengre og hun mistet alt. Alle de gode følelsene forsvant og lot henne bli alene igjen i mørket. Lot henne bli alene igjen med alle de vonde tankene om at livet ikke lengre var verdt å leve. For hva var det å leve for når alt hun følte var smerte? Hun falt lengre og lengre ned, ble til en skygge av seg selv. Alt var grått og virkeligheten kjentes ubehagelig og vond, som et gnagsår som aldri vil gro. Det var som at hun aldri noensinne kom til å kjenne på følelsen av glede igjen. Hun husket ikke lengre hvordan det føltes, hvor godt det var. Livet var så vondt at hun sto med èn fot utfor stupet. Det var enten eller.  Det var vendepunktet. Hun hadde avskrevet en siste sjangse med håp, for det ble aldri hennes tur. Det ble små glimt av glede som fikk henne til å bli nysjerrig på livet igjen, fikk henne til å smile forsiktig mens hun kjente på følelsen av at kanskje det var hennes tur nå, og så ut av intet ble gleden tatt ifra henne og hun satt igjen med en voldsom angst. At det aldri skulle bli hennes tur, hun som prøvde så hardt. Så hun gav opp. Hun sto på kanten av stupet og svaiet. Det var ikke mer å hente. Men det var noe i henne som ikke ville gi slipp helt enda, det var noen rundt henne som ba henne om ikke å gi opp, for det måtte finnes mer håp. Det var mer å gjøre, det var ikke for sent. Forsiktig satte hun begge beina i bakken, bevegde seg på gyngende grunn vekk fra stupet. Skulle hun våge å tro på det de sa? Skulle hun gi livet èn sjangse til? Hun var usikker. Alt gikk i krøll for henne. Skulle hun våge å tro?

Hun valgte livet. Hun ga ideene deres en sjangse. Hun ga seg selv en sjangse.  Sakte og nesten umerkelig har håpet vendt tilbake. Sakte men sikkert kjenner hun følelsen av glede som brer seg gjennom kroppen. Mørket er ikke helt borte, men tingene rundt henne har fått fargene tilbake. Skal hun våge å tro på det vil vare, at livet kan være bra og ikke bare vondt? Hva hvis det lille halmstrået hun holder fast i knekker i grepet hennes? Hun vil så gjerne tro, hun er bare nødt å gi det en sjangse. Kanskje livet hennes likevell er verdt å leve?